Drap og psykisk sykdom

Drap og psykisk sykdom

 

Vi lever i ett av verdens tryggeste samfunn og i internasjonal sammenheng har Norge få drap. Likevel har jeg i vinter bekymret meg om drap etter at NRK på nyhetene gikk ut med at halvparten av drapene i en tiårs-periode var begått av personer med en alvorlig psykisk sykdom. Tallene bygger på NRKs analyse av 228 drapssaker i perioden 2003-2013. NRKs fokus på drap begått av alvorlig psykisk syke personer har fått brukerorganisasjoner og andre til å føle seg stigmatisert og uthengt som drapsmenn.

Jeg har fulgt debatten nøye fordi jeg i sin tid ledet det såkalte Olsen -utvalget som gikk gjennom samtlige drap i Norge i femårsperioden 2004-2010 og skrev en offentlig utredning om drap i Norge, NOU 20110:3.

Når NRK konkluderer med at 102 drap er begått av personer med alvorlig psykisk sykdom, har de inkludert personlighetsforstyrrelser i dette begrepet, i tillegg til psykoselidelser. Olsen-utvalget fremhevet tydelig skillet mellom disse diagnosegruppene. Blant dem som interesserer seg for psykiske lidelser, er det antagelig ikke så vanlig å regne personlighetsforstyrrelser som alvorlig psykisk sykdom. Men begrepsbruken her er ulik. Det er antagelig ikke objektivt feil å inkludere personlighetsforstyrrelser i begrepet. Men dette bør presiseres tydeligere enn det NRK har gjort, syns jeg.


Diagnoser dreper ikke, sier NRK
Nyhetsredaktør Per Arne Kalbakk fremhever at de publiserer fordi det finnes noen få psykiske lidelser som er overrepresentert på drapsstatistikken. Han sier samtidig at andelen som dreper er så liten at den knapt er synlig blant mengden syke. Det finnes rett og slett ingen grunn til å knytte drapsrisiko til den allmenne mengde av psykisk syke i vårt samfunn. Det er jeg helt enig i, men nyhetsredaktørens presiseringer har gått hus forbi i den offentlige debatten hvor det er blitt satt likhetstegn mellom psykisk sykdom og drap. Det er synd. Jeg kan forstå de som har sagt at de føler seg stigmatisert. Jeg mener likevel at det er vesentlig å få frem fakta om drap og hvem som dreper. NRK har bidratt til dette. Det fins et farlig triangel av risikofaktorer: Rus, noen spesifikke psykiske diagnoser og tidligere voldshistorie. Ved å diskutere disse risikofaktorene får samfunnet mulighet til å diskutere tiltak som kan redusere risikoen for vold og drap.


Rus og vold gir økt risiko for drap
I 44 av de sakene som NRK undersøkte, var gjerningspersonen ruset, i tillegg til psykisk syk. Olsen-utvalget fant at 50 prosent av gjerningspersonene var ruset på alkohol og vel 30 prosent på andre rusmidler. Rusmiddelbruk er en vesentlig risikofaktor ved drap. En tredjedel av alle drap i Norge kan karakteriseres som «fylledrap».

Også vold er en viktig risikofaktor. I en tredjedel av sakene fant Olsen-utvalget at det hadde det vært tidligere voldsepisoder mot offeret fra gjerningsmannen. En tredel av de drapsdømte var faktisk tidligere straffedømt for voldsepisoder. Også NRK fant flere tilfeller av vold eller truende adferd. Blant dem som tar liv, finner forskerne en kraftig overrepresentasjon av tidligere voldsdommer og voldsutøvelse forøvrig. Et gjentatt trekk er drapsmenn som har kommet med trusler. Ofte har pårørende eller andre fryktet for at noe kunne skje. Det kan derfor med rette sies at en vesentlig del av drapene kan kalles varslede. For å forebygge drap trenger vi mer kunnskap om når trusler og andre risikofaktorer må tas alvorlig.


Hva skjedde med Olsen-utvalgets forslag?
Utvalget skulle undersøke saker hvor personer med kjent psykisk hadde tatt liv. Formålet med gjennomgangen var læring, slik at det i ettertid kunne settes i verk tiltak for å unngå slike tragiske hendelser i framtiden.

Utvalget foreslo enstemmig en rekke ulike tiltak. Forslagene ble oppsummert i 47 punkter, blant annet knyttet til rapportens kapitler om rus og vold. Vi pekte også på betydningen av den oppfølgingen som gjerningspersonene hadde fått før drapet skjedde. Videre kom vi med anbefalinger med hensyn til voldsrisikovurderinger, og vi fremhevet betydningen av kommunikasjonen mellom helsetjenesten og andre berørte. Vi fremmet forslag til lovendringer om taushetsplikten, beskrev samarbeidet mellom politiet og helsetjenesten og foreslo forbedringer knyttet til individuell plan. Vi så også på gjerningspersoner med etnisk minoritetsbakgrunn. Hva har skjedd med våre forslag?

Når et Regjeringsoppnevnt utvalg overleverer sine forslag til statsråden, har det avsluttet sitt arbeid og saken ligger på politikernes bord. Det trengs politiske beslutninger før byråkratiet kan følge opp utvalgets forslag. Utvalget fikk politisk støtte. Vårt arbeid ble ikke lagt i en skuff, men ble aktivt fulgt opp på en rekke punkter. En omfattende høringsrunde ga oss også medhold.

Jeg kan nevne at Helse- og omsorgsdepartementet skriftlig har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å utarbeide faglig veiledning basert på internasjonal kunnskap om anbefalte kliniske tilnærminger til reduksjon og forebygging av voldelig atferd ved de mest typiske psykiske lidelsene.

Videre utreder en interdepartemental arbeidsgruppe, ledet av Justisdepartementet, om det er behov for endringer i bestemmelser i helselovgivningen og annen lovgivning vedrørende taushetsplikt og opplysningsrett og -plikt. Når det gjelder helse- og omsorgssektoren, så har en del av utvalgets forslag inngått i det totale grunnlaget som er blitt vurdert i forbindelse med samhandlingsreformen, for eksempel temaet individuell plan og temaet taushetsplikt mellom personell innenfor kommunale helse- og omsorgstjenester.

Jeg er glad for at Regjeringen har bestemt at det skal etableres en forskningsbasert ordning for best mulig å kunne følge opp drap i Norge, slik som utvalget foreslo. Dette innebærer at det etableres et eget drapsregister. Analyse av data fra et slikt register vil kunne føre til økt kompetanse om forebyggende tiltak mot drap og vold. På sikt vil dette gi mer korrekt informasjon og vil kunne påvirke den allmenne trygghetsfølelsen i samfunnet. I tillegg vil en gjennomgang av samtlige drapssaker i Norge gi mer kunnskap om årsaker til drap og vold med dødelig utgang.

Vi i Norge lever i et av verdens tryggeste land. Drap begås svært sjelden. Risikoen for å bli drept av en person med psykisk lidelse er minimal. Vi må ta inn over oss at drap aldri kan forebygges fullstendig. Men tryggheten i samfunnet vårt er likevel så stor at risikoen for å bli offer for drap er svært liten. En realistisk oppfatning av risikoen vil bidra til at personer med psykisk lidelse ikke stigmatiseres unødvendig.

 

 

Her kan du lese tidligere spalter fra Ann-Kristin Olsen:

Kvinnemot til barns beste