Omdømme bygges innenfra

Menneskene ble etter hvert mer opptatt av hvordan de skulle presentere seg, enn å finne ut hvem de var. De ble mer opptatt av hvordan de skulle pakke inn et budskap enn av selve innholdet.

Omdømme bygges innenfra
Illustrasjon: Shutterstock

 

Det var en gang et land som fikk pyntedilla. De trodde omdømmet kunne bygges utenfra. Av gode ideer fra profesjonelle trendskapere som fant fiffige ord på folk og steder. Som trender flest, spredte pyntedilla seg som ild i tørt gress. Folk var så usikre på hvem de var at når noen profesjonelle pyntere fortalte dem hvem de skulle være, godtok de det. Selv om de ikke kjente seg igjen i alle de fine ordene som ble puttet på dem eller stedet der de bodde. Omdømmeproffene gav folket i bygder og byer flotte drakter med artige slagord som: «Vi tar deg med et smil» «Vi slipper alle løs.» «Indre Namdal - der drømmen blir virkelighet.» «Det gode liv finnes her.» «Vi gir alle en mulighet.»«Det lyser i stille grender, flytt til grenda vår.» «Sørlandet, der du får overskudd til å skape.» «Vakre vennlige vågale Kvinesdal.» «Vi danser oss til det gode liv.» Grasrotfolket tok på seg omdømmedraktene og synes de var fine. Pyntedilla nådde alle landsdeler, både bygder og byer. Alle ville pynte seg for å kunne bli med på den store omdømmefesten.

En av landsdelene ville gjøre seg ekstra attraktiv og tiltrekkende for å lokke flere mennesker til seg. De startet et eget omdømmeprosjekt med omdømmeprosjektleder, omdømmekonsulenter, omdømmebarometre og omdømmerådgivere. De begynte å pusse på menneskefasader og husfasader. De lagde mange fine dokumenter om hvordan menneskene der var, og hvordan de burde være. De trykte store plakater og små plakater, lagde blogger og nettsteder. De hadde foredrag, seminarer, konferanser og kurs. De gjorde tilsynelatende alle de riktige tingene.

Menneskene ble etter hvert mer opptatt av hvordan de skulle presentere seg, enn å finne ut hvem de var. De ble mer opptatt av hvordan de skulle pakke inn et budskap enn av selve innholdet. Det ble etter hvert flere som arbeidet med hvordan du skal presentere et budskap, enn hva budskapet var. Omdømmekoordinatorene badet i isvann før de la hodene i bløt på jakt etter nye ideer. Til og med regjeringen lagde sitt eget nettsted for å stimulere til omdømmebyggingen. Det var omdømmeskoler og omdømmebarometer. Det var smilende julekort, matorgier, dansende sykehusansatte og maling av veggene til de ble blå.

Men etter som tiden gikk, ble det litt kvelende trangt i de fancyproduserte omdømmedraktene. Budskapet ble kvalt av innpakningspapiret. Overmette av pynt, begynte menneskene å sulte etter den usminkede virkeligheten. For det hjalp ikke at hele etaten smilte på samme måten også i det de baksnakket de andre kollegaene. Det hjalp ikke at ansatte hadde vært på omdømmekurs og kom hjem med like caps med teksten: «Vi møter alle med et åpent sinn,» når den første alle møtte når de ringte den arbeidsplassen var den sure avvisende kontordamen. Det hjalp ikke at en omdømmekoordinator påsto at ansatte ikke lenger var forbeholdne, så lenge noen av oss ikke hilser på dem som ikke hilser først på oss.

Ved første øyekast trodde folket at pynten kunne gi dem det de trengte; trivsel og arbeidsglede. Men så kom mangelsykdommene og savnet etter usminkede mennesker. Virkeligheten sprengte etter hvert på innenfra, omdømmedraktene revnet og virkeligheten piplet ut. Det var da innbyggerne skjønte at de måtte begynne å jobbe innenfra. Og snipp snapp snute, så var eventyret ute.

Virkeligheten tok over: Det var i menneskene at en forandring måtte finne sted. Det var relasjonene mellom menneskene som måtte fungere. Det var lederne i organisasjonen som lyse veier og slippe til ansatte. Det var voksne som måtte beskytte barn og samtidig gi dem mulighet til livsutfoldelse. Det var hjelpepleierne som måtte bli stolte over arbeidsplassen sin. Det var ansatte i butikkene, hos NAV, i buss-selskapene, i kommunene, i barnevernsinstitusjonene, som måtte være åpne og vennlige. Ikke etter tillærte mønstre, men ved å by på seg selv. Det var selvfølelsen og motet til innbyggerne som måtte bygges. De beste omdømmebyggerne skjønte dette. Godt omdømme må bygges innenfra.

Det hjelper ikke med raus og vågal inngravert på brevpapiret og pennen, om menneskene ikke klarer å anerkjenne hverandre og være vennlige mot hverandre.

Hva er det som gjør at jeg trives i en by, i et arbeidsmiljø? Det er ofte rausheten fra menneskene. Ingenting er mer tappende enn å bli undervurdert, det stimulerer sjelden til økt innsats. Når vi deler sårbarhet, ligner vi på hverandre. Det kan også gi følelse av tilhørighet. Folk som sprer positiv energi, vil vi være i nærheten av. Mennesker som ikke tar seg selv så høytidelig, er lette å kjenne seg igjen i. Anerkjennende felleskap er det lettere å vokse i. Som studenten ingen av oss kjente fra før, som hev seg på en idémyldring jeg hadde med noen kollegaer på Kunstkafeen i byen. Ideene ble flere og bedre, og alle tre gikk beriket fra møtet. En vi ikke trodde kunne tilføre oss noe, kastet et nytt blikk over prosjektet vårt og gjorde det bedre.

Jeg pratet nylig med en innflytter som var kjempefornøyd med tilrettelegging på jobben og i barnehagen. Allikevel vurderte familien å flytte igjen. Etter tre år i byen her i byen, var de ennå ikke invitert til noen kollegaer eller naboer. «Vi inviterer og inviterer, men det stopper jo av seg selv, når folk ikke inviterer tilbake. Det virker som om gjengene her er godt etablert uten ledig plass til en ny familie,» sa han.

Fremmede er ikke fremmede. Om vi bare begynner å snakke sammen, ser vi at vi har noe til felles med alle. Når gode historier med forankring i virkeligheten blir delt, vil flere trekkes mot disse byene der disse menneskene bor. Når omdømmet skal bygges, så fortell om alle de modige som åpner hjemmene for fremmede, som snakker godt om meningsmotstandere, som øver på å inkludere alle på arbeidsplassen, som smiler til andre på Markens, som nyter naturen her i fulle åndedrag. Vi trekkes mot mennesker som sprer noe godt. Det er godt å komme inn i et rom der noen har snakket vel om deg før du stiger inn. Det bygger tillit, tillit gjør oss tryggere, og er vi trygge, kjenner vi oss hjemme. Byer med mennesker som slipper til ideer, lar oss feile og slippe til igjen, vil vi flytte til. JØSS, MI KAN – oppdage storheten i alle. Fremmede er ikke fremmede, men et hav av uoppdagede ressurser som venter på å bli synlig for flere. Om vi slutter å dømme og omdømme – utenfra.

 

Eva Dønnestad

Tidligere publisert i Fvn og på Kommunikasjonsforeningens nettsider.