Ettervirkninger på traumatiske hendelser

Ettervirkninger på traumatiske hendelserav Rolf Gjestad

Oppsummering av ettervirkninger

Fysiske

Mentale

Følelser

Atferd / Handling

  • Aktivering
  • Muskelspenninger
  • Søvnproblemer
  • Matlyst
  • Fordøyelsesproblemer
  • Immunsystemet
  • Bearbeiding
  • Hukommelsesproblemer
  • Begrenset sansning
  • Feilaktig tenkning
  • Konsentrasjons- og hukommelsesproblem
  • Selvtillit og selv-verdi
  • Sjokk og mistro
  • Tristhet og fortvilelse
  • Selvbebreidelser, skyld og skam
  • Angst og uro
  • Sorg
  • Irritasjon
  • Høy aktivitet og rastløshet
  • Lav aktivitet og stagnasjon
  • Isolasjon

Skole / Arbeidsliv

Sosiale

Diagnoser

Positive konsekvenser

  • Dårligere prestasjon pga. ettervirkningene
  • Reduserte krav kan være nødvendig (Sykmelding / fritak / permisjon)
  • Ensomhet
  • Problemer i forhold til andre mennesker
  • Manglende sosial støtte (Følelsesmessig, praktisk, vurdering og informasjon)
  • Posttraumatisk stresslidelse
  • Angst (fobi, generalisert angst, panikkanfall, sosial fobi
  • Dissosiering
  • Depresjon
  • Personlighetsendring
  • Utvikling
  • Modning
  • Bedret mestring
  • Bedre støtte
  • Endrede livsverdier og holdninger

 

Fysiske Ettervirkninger

Aktivering: Som tidligere beskrevet fra siden om umiddelbare reaksjoner, blir kroppen aktivert for handling i en dramatisk situasjon. En slik økt aktivering kan vare over tid og langt utover hendelsen som skjedde. Denne fysiologiske aktiveringen fungerer som beredskap for eventuelt nye hendelser. Dette gjør at vi er på vakt overfor potensielt nye farer. Dette kan kjennes ut som om man går på "høygir" og at man er veldig våken. I tillegg vil det gjerne være slik at man kvepper svært lett og kraftig når noe overraskende skjer. Den beredskapen tapper oss sterkt for krefter.

Muskelspenningeri nakke, skuldre og annen muskulatur er en del av denne beredskapen. Når man mer eller mindre er konstant på vakt er det ikke rart at dette kan sette seg som muskelspenninger. Utslag i hodepine kan også skje.

Søvnproblemerer en ettervirkning som flere sliter med etter dramatiske hendelser. Problemer med å sovne henger sammen med to forhold: 1) minnene og gjenopplevelsene som holder oss våkne og 2) høy aktivering i nervesystemet som gjør det vanskelig å få ro nok til å sovne. Søvnproblemer kan også være oppvåkning om natten og/eller at man våkner tidligere om morgenen enn vanlig. At vonde drømmer og mareritt om det skjedde får oss til å våkne er ikke rart. Ved ekstreme og groteske traumer kan man oppleve at drømmeinnholdet ikke er om det som skjedde, men om noe som kan ha paralleller til dette. Søvnproblemer er plagsomt og gjør at man ofte kommer inn i "vonde sirkler", med problemer med konsentrasjon, arbeidsprestasjon, ytelse, humør og utmattelse

Matlyst. Endring i matlysten kan forekomme etter dramatiske hendelser. Dette blir da til enten sterkere eller svakere matlyst enn vanlig.

Fordøyelsesproblemer: "Nervøs mage" er et uttrykk som er vanlig i forbindelse med vanlig og dagliglivets stress eller utfordrende situasjoner. Også traumatiske hendelser kan gi slike problemer.

Immunsystemet: Utslag i immunsystemet, som igjen øker sannsynligheten for sykdom kan forekomme (forkjølelse, vondt i halsen, influensa, infeksjoner). Jo mer langvarig eller alvorlig påkjenningen er, jo sterkere blir mulighetene for at immunsystemet ikke står imot og nedkjemper sykdomsfremkallende organismer i kroppen.

 

Mentale Ettervirkninger

Hukommelse: Gjenopplevelser er kanskje en av de mest vanlige ettervirkningene etter traumatiserende hendelser. Disse gjenopplevelsene kan inneha minnesbilder, smaksinntrykk, berøringsinntrykk,  hørselsinntrykk og hukommelse av kroppsstilling/posisjon som er svært detaljerte og "virkelige". Slike detaljerte gjenopplevelser blir derfor ofte svært plagsomme. Dette innebærer noe mer enn å huske, det er som om det skjer på nytt eller som om man er tilbake til selve hendelsen igjen. Ved mindre detaljerte gjenopplevelser vil minnene være av mer ordinær karakter, dvs. at man husker hva som skjedde mer helhetlig uten at inntrykkene blir så sansemessige. Gjenopplevelsene kommer ofte når en legger seg om kvelden og bidrar til søvnproblem.

Sansning: På samme måte som mennesker i en bestemt situasjon (f.eks. en kvinne som er gravid) svært lett ser andre i samme situasjon, er det også etter dramatiske situasjoner. Vi utsettes for en enorm mengde av sanseinntrykk til daglig og vårt system for bearbeiding av informasjon må derfor velge ut noe og utelate andre inntrykk (seleksjon). Etter traumer vil vi derfor ha en tendens til å se etter noe som minner om det som skjedde eller noe som kan tyde på at det vi frykter er i ferd med å skje. En kvinne som ble overfalt på jobb, så menn som lignet overfallsmannen enten hun var i butikken eller andre steder i byen. Dette vil ofte fremkalle ubehagelige minner/gjenopplevelser og kan derfor være en grunn til å unngå steder hvor man blir påminnet det som skjedde.

Konsentrasjons- og hukommelsesvanskerer vanlig etter traumatiske påkjenninger. Som for søvnproblemer, er mye av forklaringen den økte aktiveringen traumet har medført. I tillegg går det med mye tankekapasitet til bearbeiding av hendelsen, noe som også vil ha utslag på konsentrasjon og hukommelse. Disse problemene kan også gi utslag i redusert oppmerksomhet og det blir vanskelig å få med seg samtaler, det man leser, hører eller ser på TV. Flere har begynt å lage huske-lapper/lister pga. disse problemene.

Tenkning: Det kan ta tid å erstatte opplevelsen av uvirkelighet med virkelighet. Dette vil henge sammen med bearbeiding av og følelsesmessige reaksjoner på hendelsen. Mange tenker mye på det som har skjedd, andre prøver å la være ved å tenke på noe annet. Vi ser også endringer i en del tankemønster og det kan oppstå en del feilaktig tenkning. Dette kan gå på tanker som feilaktig gir følelse av skyld og skam, tanker om at man ikke i det hele tatt hadde kontroll i situasjonen man var i, årsaksforklaringer omkring hendelsen og egen mestring av denne som er unøyaktige eller direkte feilaktige, endringer i oppfattelse av risiko for fremtidig fare (risikopersepsjon) eller oppfattelse av fare når selv ved en nøytral hendelse. Disse tankemessige endringene vil skape negative og vanskelige følelser utover de som knyttes mer direkte til den traumatiske hendelsen. Vi kan derfor si at de bidrar til ekstra problemer. Tenkningen blir gjerne også mer rigid og fastlåst. Vi holder fast på det som er kjent. Handlingsrepertoaret kan dermed også bli innsnevret. Dette gir dårligere evne til mestring og problemløsning.

Endringer i grunnleggende holdninger til oss selv, andre og framtiden kan skape en rekke problemer. Selvtillit og selv-verdi kan få en knekk. Spesielt et offer for en annen persons handlinger vil kunne få relasjonsproblemer som en konsekvens av hendelsen. Grunnen er redusert tillit til andre, spesielt hvis man kjente den eller de som utførte handlingen. Mistillit og mistenksomhet blir konsekvensen.

Forandring i livsverdier kan og forekomme. Dramatiske hendelser gir ofte tanker og spørsmål om meningen med livet. Dette vil ofte også henge sammen med erkjennelsen av at livet er mer usikkert enn man tidligere trodde og tok for gitt. Denne forandringen kan være en tung og vanskelig prosess.

Det er også verdt å merke seg at tidligere vonde opplevelser og traumatiske hendelser har en tendens til å komme fram igjen og bli sterkere i forbindelse med en ny kritisk hendelse. Derfor kan det være store individuelle forskjeller i hvor sterke og omfattende ettervirkningene blir og hvordan dette bearbeides.

 

Følelsesmessige ettervirkninger

Sjokk og mistro: Uvirkelighet, sjokk, mistro vil gradvis erstattes med opplevelse av virkelighet. Likevel er det ikke slik at denne prosessen bare går den ene veien. Det kan være perioder med uvirkelighet, tidsrom med virkelighet som igjen blir avløst med uvirkelighet. Fysiske skader i forbindelse med hendelsen vil ofte gjøre at de psykiske reaksjonene kommer noe senere.

Psyken vår er utrustet slik at vi gradvis, og når vi er i stand til det, tar inn det som har hendt. Når inntrykkene og følelsene blir for sterke øker behovet for å holde mer avstand til det som har skjedd. Dette er en reguleringsmekanisme som skal finne en balanse mellom bearbeiding / følelser og hvile / gjenoppbygging. Denne reguleringen innebærer at vi unngår det som minner om hendelsen og som derfor utløser sterke følelser eller at følelser spaltes vekk fra minnene. Unnvikelsen vil derfor være bevisst unngåelse, men også mindre bevisste prosesser som hukommelsesblokkering, fortrengning, dissosiering, følelsesmessig fremmedgjøring osv. En rekke forhold vil i mer eller mindre grad gjøre oss i stand til å ta inn det som har skjedd. Noen slike forhold er personlig sårbarhet, tolkning av detaljer ved det som skjedde, tenkning om hva man tåler, hva som kan skje hvis man reagerer, støtte fra andre, tolkning av andre, tro på egen mestring, opplevelse av kontroll, opplevelse av mening og sammenheng.

Tristhet og Fortvilelse: At det er vanlig å reagere med tristhet og fortvilelse er vel en selvfølge. Denne reaksjonen kommer når vi forstår hva vi har vært gjennom og hva dette kan innebære for livet videre.

Selvbebreidelser, skyld og skam: Noen vil kunne oppleve plagsomme selvbebreidelser med skyldfølelse som resultat etter en traumatisk hendelse. Det trenger ikke være logiske grunner til disse bebreidelsene av egne handlinger eller væremåte. Personen tenker på hva man ikke burde ha gjort og hva som kunne vært gjort annerledes. "Hadde jeg bare ikke ......", "Jeg føler meg så dum" er uttalelser som går igjen. Det kan også komme tanker om at det må ha vært noe med en selv som gjorde at denne situasjonen oppsto. Dette er svært typisk etter voldtekt.

Angst og uro: Uro, redsel og angst er svært vanlige ettervirkninger. Personen kan kjenne en konstant indre uro eller det kan oppleves som angst. For en nærmere beskrivelse av symptomene, se lenger ned på siden (Angst).

Irritasjon og Sinne: På grunn av det høye "trykket" innvendig, vil flere kunne oppleve økt grad av frustrasjon og sinne. Som regel er det gjerne de nærmeste som får svi mest, mens kontrollen gjør at man besinner seg overfor andre som vi ikke kjenner så godt.

Sorg: Sorgreaksjoner knyttes vanligvis til tapsopplevelser. Dette kan også bli reaksjoner etter traumatiske hendelser. Disse tapsopplevelsene vil være knyttet til tapet av andre viktige personer eller tap av funksjoner eller posisjoner.

 

Atferd/Handling

På grunn av gjenopplevelser, økt fysiologisk aktivering, problemer med konsentrasjon og hukommelse og mental, rastløshet og følelsesmessig bearbeiding av det som har skjedd, kan en slik situasjon få konsekvenser for atferd og handlinger. Kanskje opplever man kroppslig uro, impulsivitet og rastløshet. Mange får behov for å gjøre noe hele tiden og finner stadig på prosjekter som må gjøres (vaske, pusse opp, flytte møbler osv.). Hvis man til og med flytter til et annet sted vil dette antagelig handle mer om å skape trygghet i en opplevd uttrygg situasjon (etter overfall/voldtekt). Konsekvensene kan også blir treghet og innadvendthet, ved at vi orker lite, blir stille og innesluttet. Alle disse atferdsmessige utslagene vil alle medføre redusert innsats og prestasjonsevne. Det er også verdt å nevne at forbruk av nikotin, alkohol og andre substanser kan øke etter dramatiske hendelser. Dette blir også en måte å døyve og mestre intense og slitsomme følelser på. Et traume og dets virkninger kan skape avbrudd i daglige rutiner og dermed viktige sammenhenger i livet, slik at livet før og etter hendelsen blir svært forskjellig. 

 

Konsekvenser for Skolegang/Arbeidsliv

De kroppslige, mentale, følelsesmessige og atferdsmessige konsekvensene vil kunne skape problemer med å fungere i skolesammenheng eller arbeidsliv. Spesielt er dette knyttet til konsentrasjons- og hukommelses-problemene.

 

Sosiale Ettervirkninger

Egne reaksjoner og miljøets reaksjoner på den traumatiske hendelsen vil i tillegg kunne gi uheldige sosiale konsekvenser. Unngåelse av mennesker eller problemer med å ha mennesker bak seg på gaten kan være en direkte konsekvens av traumer påført av andre mennesker. Begrensning av sosiale sammenhenger og redusert sosial evne er andre konsekvenser. Flere  opplever seg fjerne fra omgivelsene og kan ha problemer med å følge med i samtaler. Sosiale problemer kan få utslag i parforhold, familieforhold, i forhold til venner og arbeidskollegaer. Selv om vedlikehold av jobb eller skole og sosial fungering kan være vanskelig, er dette betydningsfullt. Et fortsatt sosialt liv er med på å gi mening i en situasjon med mye meningsløshet.

Videre opplever flere å bli isolert fra andre mennesker, selv om det er nettopp nå det vil være bra med god sosial støtte. Det er to hovedårsaker til denne isolasjonen.

  1. Andre mennesker blir usikre på hva de skal si og gjøre når de er sammen med noen som nettopp har opplevd noe forferdelig. Forhold som forsterker denne tendensen er: voldsomme og svært sterke hendelser, holdninger og tabuer til denne type hendelser (eks. selvmord), generelle kommunikasjonsferdigheter og måter å mestre intense følelser på hos de i miljøet rundt. Flere har sagt at det er i slike situasjoner man finner ut hvem som virkelig er nær familie og nære venner.

  2. Den som selv har opplevd noe vil også selv skåne andre fra sin vonde historie og lidelse. Man ønsker ikke å være en belastning for andre. Resultatet blir at man ikke får sosial støtte, selv om dette faktisk kan være tilgjengelig. Dette er i stor grad påvirket av tidligere erfaringer med viktige personer og om det har blitt en naturlig mestringsstil å søke støtte hos andre når man er i krise.

I motsatt situasjon til de som blir isolert/lar seg isolere, er de som benytter seg av sosial støtte. Enkelte vil også søke støtte hos personer som vanligvis ikke har vært blant de mest nære. De orienterer seg ut og finner ut hvem som kan brukes til hva. Noen er gode å snakke med. Andre egner seg kanskje best til kjekke aktiviteter.

 

Positive konsekvenser

Naturligvis kan dramatiske hendelser føre til noe positivt også, og ikke bare ha negative konsekvenser. Traumatiske hendelser vil ikke i utgangspunktet føre til noe positivt, men helt avhengig av hvordan dette takles av personen(e) selv og miljøet rundt, vil situasjonen kunne føre til noe positivt. Dette kan være oppdagelse og/eller utvikling av sosial støtte og ferdigheter knyttet til dette. Videre kan det skje utvikling av gode mestringsferdigheter og bedre selvtillit og selvbilde. Andre og viktigere forhold vil kanskje prioriteres høyere. Dette vil igjen medføre bedre og kanskje mer realistiske forventninger til hvordan man vil kunne takle senere problemer.

 


Diagnoser

Posttraumatisk Stresslidelse - PTSD

De typiske symptomene på traumer er samlet i diagnosen Posttraumatisk stresslidelse (Post Traumatic Stress Disorder - PTSD). Denne diagnosen består av fire hovedkategorier: beskrivelse av type situasjon, gjenopplevelser av hendelsen, unngåelse og nummenhet og til slutt økt kroppslig og mental aktivering. For en videre beskrivelse av denne diagnosen, gå til PTSD. Angst og depresjon er ofte knyttet til disse symptomene og tanker om selvmord er ikke uvanlig. Overdreven bruk av alkohol eller rusmidler kan være en kompliserende faktor, selv om det brukes som en måte å mestre ettervirkningene på.

 

Angst

Angst er en overdreven og urimelig reaksjon som blir utløst av spesielle objekter eller i spesielle situasjoner. Angst kan beskrives som kroppslige symptomer (eksempelvis aktivering) med en irrasjonell tolkning av disse symptomene. Eksempler på kroppslig symptomer kan være at man skjelver, har hjertebank, hurtig pust, høy puls, smerter, stramme muskler/muskelspeninger og nummenhet. Personen kan videre føle seg rastløs, oppskrudd, overspent, lett trøttbar, ha konsentrasjonsvansker og irritabel. Dette kan og medføre søvnproblemer.

Dette tolkes og gis tankemessig mening, ved at man blir redd, bekymret, forskrekket eller forvirret. Det er vanlig og normalt å få en angstreaksjon etter en traumatisk hendelse. Spørsmålet er mer hvor vedvarende denne reaksjonen blir og hvor fort livet normaliseres igjen. Symptomene kan i ettertid komme i en rekke forskjellige situasjoner.

Fobi: Fobisk angst kan beskrives som den mest logiske formen for angst. Dette er assosiert angst, dvs. at man blir engstelig for situasjoner som minner om den opprinnelige situasjonen som utløste de første angstreaksjonene. En person kan få angst for å være inne / ute / alene / folkemengder / at folk er bak deg / for samtaler og sosiale sammenhenger / for intimitet / for seksuelt samvær. Angstreaksjonene kan bli så sterke at disse kan beskrives som panikkanfall. Hos barn kan angsten  uttrykkes ved gråt, sinnetokter, ved å klynge seg fast eller ved å bli stiv av skrekk.

Angstanfall: eller panikkanfall som det også kalles er svært plagsomt. DSM-IV beskriver dette som en avgrenset episode med intens frykt eller ubehag, hvor følgende en del av følgende symptomer utvikles brått og når en topp raskt: hjertebank, økt hjertefrekvens, svetting, skjelvinger eller risting, følelse av åndenød, kvelningsfornemmelser, smerter eller ubehag i brystet, kvalme eller ubehag i magen, følelse av svimmelhet, ustøhet, ørhet i hodet eller besvimelse, forandring i opplevelsen av situasjonen eller andre personer, frykt for å miste kontrollen eller miste forstanden, frykt for å dø, nummenhet eller vissenhetsfølelser, frysninger eller varmefornemmelser. Disse anfallene kan skje med eller uten agorafobi, dvs. i situasjoner hvor man er redd for hva andre skal tenke eller synes om angstreaksjonen eller at det ikke er passende eller pinlig på noe vis.

Sosial fobi: er en markert og vedvarende angst for sosiale situasjoner eller situasjoner som innebærer prestasjon. Bak dette ligger at det er ubehagelig å bli vurdert av andre eller at man tror andre vil granske det man gjør eller sier (for dårlig prestasjon, at noe er flaut, pinlig eller ydmykende). Hos barn må dette vise seg i forhold til andre barn og ikke bare i forhold til voksne

Generalisert angst: Angstreaksjoner kommer i situasjoner som minner om den opprinnelige hendelsen. Men det vil alltid være også andre forhold som ikke kan assosieres til hendelsen når reaksjonene kommer. Hvis disse reaksjonene da knyttes til nye forhold, vil angsten generaliseres (spres). På denne måten kan angsten bli stadig mer omfattende. Dette kan utvikle seg så langt at personen opplever angst og bekymring som er tilstede svært ofte og omkring en rekke hendelser og aktiviteter. Dette kan også få konsekvenser sosialt og for fungering i yrkes-/utdanningssituasjon.

Angst for angsten: Som en del av symptombildet i all angst, er unngåelsen. Ubehaget og frykten gjør at vi lar være å oppsøke situasjoner eller så raskt som mulig kommer oss ut av disse, slik at vi slipper å kjenne dette ubehaget. Grunnen til unngåelsen er negative forventninger om at ubehaget vil komme og at dette ikke vil kunne tåles og mestres. Problemet blir da at det ikke er så enkelt å lære at en rekke av disse situasjonene faktisk kan mestres og tåles. Etter traumatiske hendelser ser vi derfor ofte en utvikling av sikkerhetsatferd, hvor personen lager ekstra sikringer og garderer seg på en rekke måter. Denne atferden blir også en del av informasjonen til egen psyke om at livet er farlig. Det er jo en grunn til at man forsikrer seg, så da må det jo være grunn til bekymring også. På denne måten gir unngåelsesatferd selvbekreftende informasjon. Derfor kan en person bli enda mer redd, ved at dette får "satt seg" som et mønster. Både unngåelsen og generalisering av angst forklarer en del av hvordan angst kan vare svært lenge (kanskje opp til flere år).

Angst og reell frykt: Det er viktig å skille mellom angst for noe som er over eller som svært sannsynlig ikke kommer til å skje og redsel for en reell og farlig situasjon som med stor sannsynlighet kan oppstå. Mennesker jeg har møtt etter trusselsituasjoner har fortalt om hvordan andre gjerne prøvde å berolige de før hendelsen med at dette ikke var farlig og ikke kom til å skje. Men så skjedde det, og kanskje var det svært sannsynlig at det kunne skje igjen. Da er angsten en beskyttelsesmekanisme, en kroppslig og mental beredskap som gjør at vi overlever. Hjelp for dette må da naturligvis være trygghet, sikkerhet og støtte. Her må hjelpen bestå i eksempelvis politi, forbedring av sikkerhetsrutiner og andre handlinger som gjør den reelle situasjonen mer trygg. Angst derimot, er irrasjonelt basert, selv om det ofte er forståelig og rasjonelt hvordan angsten oppsto.


Dissosiering

Dissosiering kan være et slags hukommelsestap for viktig personlig informasjon (DSM-IV). Dissosiering er relatert til angst, ved at dette blir en måte å mestre intenst angstskapende situasjoner på. Forskere har funnet at dette i større grad en angst forutsier ettervirkninger etter traumer. Resultatet av dissosiering gir en endret bevissthets-, identitets- eller hukommelsestilstand. Dissosiering arter seg som hukommelsestap, følelsesmessig løsriving, depersonalisering, ut-av-kroppen opplevelse, drømmelignende hukommelse av hendelsen, følelse av fremmedgjøring og flashbacks. Følelsesmessig løsriving vil si en splittelse av følelse og tanke og/eller en splittelse av følelse og kroppsopplevelse. Dissosiering er  derfor en måte å unngå ubehagelige tanker og følelser. Resultatet blir redusert opplevelse av følelser og tanker, benektning, nummenhet, fremmedgjøring fra andre og fysisk miljø, forandring i sanseoppfattelse og svekkelse i hukommelsen. Dette sikrer selvbevarelse i ekstreme situasjoner. Når gjenopplevelsene blir for intense og ubehagelige, vil aktiv unngåelse og dissosiering gi lindring og reduksjon av ubehaget. Forskere har spekulert i at dissosiering blir brukt når en mer aktiv unngåelse ikke virker tilstrekkelig.

 

Depresjon

Depresjon består av symptomer i flere kategorier:

  • Emosjonelle/Følelsesmessige: Senket stemningsleie, tristhet, tomhet, nedsatt glede. Hos barn kan stemningsleiet være irritabelt.

  • Mentale/kognitive: negative tanker og forventninger, negativt selvbilde, selvbebreidelser, urimelig skyldfølelse, konsentrasjonsproblemer, nedsatt evne til å tenke, ubesluttsomhet, manglende/redusert interesse, tanker om døden, selvmordtanker.

  • Kroppslige/somatiske: energiløshet, søvnproblem, trøtthetsfølelse, vekttap eller vektøkning som følge av redusert/økt matlyst, kroppslig uro eller kroppslig treghet (retardasjon)

 

Vedvarende personlighetsendring etter traumer

Mer vedvarende endringer kan skje etter traumer, der disse har vært voldsomme og ødeleggende, ofte utført av andre viktige personer i et menneskets liv. ICD-10 (WHO, 1992) har en diagnose som kalles vedvarende personlighetsendring etter traumer. Dette består av følgende kriterier:

  • Fiendtlig eller mistroisk holdning mot verden

  • Sosial tilbaketrekning

  • Følelse av tomhet eller håpløshet

  • En kronisk følelse av å være ”på kanten”, som om en er konstant i fare.

  • Fremmedgjøring

Også andre personlighetsdiagnoser kan nok være aktuelle, men vi vil ikke gå nærmere inn på dette her.